Isbreer og landformer

Interaktive modeller, quizer og 3D-diagrammer ligger i kapittelet /geofag-1/isbreer-og-landformer. Her kan du redigere hele fagteksten.

Kompetansemål i Geofag 1 (LK20) – sammenligne ulike landformer og gjøre rede for hvordan de dannes og endres under påvirkning av jordsystemene og menneskelig aktivitet (Udir, u.å.).

Isen som agent – hvordan isbreen beveger seg, eroderer ved plukking og skuring og avsetter morene og breelvmateriale.

Former og spor – erosjonsformer som U-dal, fjord, botn, egg og tind, og avsetningsformer som endemorene, esker, drumlin og breelvdelta.

Etter isen – frostforvitring, landheving etter istida og forskjellen på aktive og fossile landformer.

Hva er en isbre?

En isbre er en stor masse av is som er dannet av snø, og som sakte siger nedover under sin egen tyngde (SNL, u.å.-b). Der det faller mer snø om vinteren enn det som smelter om sommeren, hoper snøen seg opp år etter år. Snøen lenger ned blir presset sammen av snøen over, og den går gradvis over til is.

Næringsområde og tæringsområde

En isbre kan deles i to deler. Øverst ligger næringsområdet (akkumulasjonsområdet, accumulation zone), der snøen hoper seg opp og blir til is. Lenger ned ligger tæringsområdet (ablasjonsområdet, ablation zone), der det smelter mer enn det kommer til. Mot slutten av sommeren kan du ofte se grensen mellom de to delene på breoverflaten (SNL, u.å.-b).

Forholdet mellom det som kommer til og det som smelter, kalles breens massebalanse (mass balance). Kommer det til mer enn det smelter, vokser breen, og isfronten kan rykke fram. Smelter det mer enn det kommer til, trekker fronten seg tilbake. Massebalanse og klima går vi grundigere inn på i Geofag 2.

Hvordan beveger isen seg?

Is virker hard og sprø, men i en tykk isbre er trykket så stort at isen oppfører seg som en seig, plastisk masse. Isen deformeres derfor sakte og siger nedover dalen (SNL, u.å.-b). I tillegg kan breen gli på underlaget, særlig der det er smeltevann ved bunnen (NDLA, u.å.). Setter man sammen bilder av en bre over flere år, ser man at den flyter nedover nesten som ei elv (NDLA, u.å.).

Isen som agent: erosjon og transport

En isbre er ikke bare is. Den inneholder store og små steiner som er frosset fast i isen eller ligger langs bunnen, og det er disse som gjør breen til en kraftig agent i landskapet (NDLA, u.å.). Isbreen eroderer på to måter, og begge krever at isen beveger seg.

Plukking

Når breen glir over en forhøyning i terrenget, øker trykket, og noe av isen smelter. Vannet renner inn i sprekker i berget og fryser igjen når trykket synker. Da sitter berget fast i isen, og breen river med seg steiner og blokker når den beveger seg videre. Dette kalles plukking (plucking) (NDLA, u.å.).

Skuring

Steinene i bresålen blir presset mot berget under isen. Breen virker da som et sandpapir og sliper underlaget ned. Dette kalles skuring (abrasion) (NDLA, u.å.).

Usortert transport

Isen frakter med seg alt fra leire til store blokker, i, på og under breen. Fordi isen ikke skiller kornstørrelsene fra hverandre, blir materialet liggende usortert når isen smelter. Dette usorterte materialet kalles morene. Smeltevannet fra breen sorterer derimot materialet etter størrelse, slik rennende vann alltid gjør, og avsetter sand og grus i lag. Dette kalles breelvmateriale (NGU, u.å.-c).

Erosjonsformer

Erosjonsformer er landformer der isen har fjernet berg. Mange av dem er så store at du ser dem best fra et fly eller på et kart.

U-dal og hengende sidedal

Før istidene rant elvene i V-formede daler. Innlandsisen fulgte disse dalene og skurte og plukket mest der isen var tykkest og tyngst. Over tid fikk dalene bratte sider og en bred bunn, altså en U-form (NDLA, u.å.). Gudbrandsdalen er et eksempel på en U-dal over havnivå med elv i bunnen. Hvor bred U-dalen blir, avhenger også av berget. I hard gneis blir dalen dyp og trang, som i Nærøydalen, mens den blir bredere i svakere berg.

Sidedalene hadde mindre is og ble ikke gravd like dypt som hoveddalen. Når isen smeltet, ble de liggende igjen høyt oppe i dalsiden som hengende sidedaler.

Fjord

Der isen grov dalbunnen ned under havnivå, ble dalen fylt med sjø da isen smeltet. En fjord er derfor en U-dal under havnivå. Fjord og dal er altså samme type landform, men med ulik vannstand. Sognefjorden er typeeksempelet på en dyp U-dal under havet (NGU, u.å.-a).

Nærøyfjorden

1Fjord2Bratt fjellside

1. 1Smal fjord. Dalen er gravd ut av is og bunnen ligger under havnivå.
2. 2Bratte fjellsider, slik en U-dal ser ut når den er fylt med sjø.

Botn, egg og tind

I høyfjellet har mindre, lokale breer arbeidet seg inn i fjellsidene. En liten bre i en forsenkning skurer ut en skålform med bratt bakvegg. Denne formen kalles en botn (cirque) (NDLA, u.å.; NGU, u.å.-a). Når to breer sliper på hver sin side av et fjell, blir det igjen en skarp rygg som kalles egg (arête). Når isen har gravd fra flere sider, blir det stående igjen en spiss topp som minner om en pyramide. Den kalles tind (horn) (NDLA, u.å.). Jotunheimen og Sunnmørsalpene er typeområder for slike alpine former.

Romsdalseggen

1Egg2Dal

1. 1Smal fjellrygg mellom to daler som er formet av is.
2. 2Dalene på hver side er gravd ut av is.

Rundsva og skuringsstriper

På berg som isen har gått over, finner du ofte små spor. Skuringsstriper (glacial striations) er tynne riper som steiner i bresålen har laget i berget. De går i samme retning som isen beveget seg, og derfor kan de fortelle hvilken vei isen gikk (NDLA, u.å.). Et rundsva (roche moutonnée) er en bergknaus som er slipt glatt og avrundet på siden isen kom fra, og ru og brattere på siden der isen plukket løs berg.

Avsetningsformer

Avsetningsformer er landformer der isen eller smeltevannet har lagt igjen løsmasser. I Norge er de fleste løsmassene knyttet til innlandsisen, for eksempel som morene, breelvavsetninger og marine avsetninger (NGU, u.å.-c).

Endemorene og Raet

Steinene i isen blir fraktet fram til brefronten. Står fronten stille en tid, eller rykker den litt fram, hoper materialet seg opp til en rygg. Når isen trekker seg tilbake, blir ryggen liggende igjen som et spor etter hvor fronten lå. Denne ryggen kalles en endemorene (end moraine), og hauger langs kanten av breen kalles sidemorener (NDLA, u.å.).

Raet er det tydeligste israndtrinnet i Norge. Det ble dannet i yngre dryas (Younger Dryas), da klimaet ble kaldere og isfronten sto stille eller rykket fram (SNL, u.å.-c). Raet er ikke én haug, men en lang sone av morene, breelvgrus og strandmateriale som havet senere har vasket over. Det går særlig på begge sider av Oslofjorden, og store deler ble avsatt under daværende havnivå. Mot vest kan sonen følges til Lysefjorden. Lenger nord har morener fra samme tid andre navn, som Halsnøymorenen og Herdlamorenen (SNL, u.å.-c).

Raet

1Raet

1. 1Rygg av morene og breelvmateriale der isfronten sto i yngre dryas.

Esker og drumlin

Noen former ble dannet under isen. En esker (esker) er en lang, svingete rygg av sand og grus som ble avsatt av smeltevann i en tunnel under isen. En drumlin (drumlin) er en strømlinjeformet haug som ligger parallelt med retningen isen beveget seg (NGU, u.å.-c).

Flyttblokker

Når breen smelter, blir steinene den har fraktet, lagt igjen på tilfeldige steder i landskapet. Store steiner som ligger alene, ofte av en annen bergart enn berget under, kalles flyttblokker (erratic boulders) (NDLA, u.å.).

Breelvdelta

Der breelvene møtte havet eller en innsjø, mistet vannet farten, og sanden og grusen ble avsatt som deltaer eller vifter (NGU, u.å.-c). Hauerseter og Gardermoen på Romerike er et slikt breelvdelta. Formen ligner et vanlig elvedelta, men det var smeltevann ved isfronten som bygde det, og i dag er det fossilt. Sand og grus i breelvdeltaer og eskere er dessuten viktige grunnvannsmagasiner.