Paleoklima

Kompetansemål i Geofag 2 (LK20)

Elevene skal kunne

• gjøre rede for forskning på forhistorisk klima, og hvordan det bidrar til å lage prognoser for framtidens klima

(Udir, u.å.-b)

Kjerneelementer som dekkes i dette kapitlet:

• Jordsystemer i tid og rom: «Kjerneelementet jordsystemer handler om delsystemer som geosfæren, atmosfæren, hydrosfæren, kryosfæren og biosfæren. Videre handler kjerneelementet om komponenter og prosesser i disse delsystemene og hvordan delsystemene vekselvirker med hverandre. Tidsperspektivet er sentralt i dette kjerneelementet, ettersom prosesser og vekselvirkninger foregår på ulike tidsskalaer.»

• Modeller og modellering: «Modeller brukes til å undersøke, forklare og presentere geofaglige prosesser og fenomener.»

(Udir, u.å.-a)

Fortidens klima er lagret i isen, på havbunnen, i innsjøer, myrer og trær, og tidsskalaen går fra ett år til millioner av år. Klimamodellene kan testes mot disse arkivene. Det er dette paleoklima handler om.

I dette kapitlet lærer du om

hvordan kvartær er delt inn i istider og mellomistider, hvordan iskjerner gir både temperatur og prøver av fortidens luft, hvordan oksygenisotoper virker som termometer og ismåler, hva sedimenter fra havet og innsjøer viser, hvordan pollen, C-14 og årringer viser vegetasjon og alder, og hva brå klimaendringer, PETM og klimafølsomhet sier om framtidens klima.

Hva tror du?

I 2025 var det i snitt 425,6 ppm CO₂ i lufta (NOAA GML, 2026). Hvordan kan forskerne vite hvor mye CO₂ det var for 800 000 år siden, lenge før noen målte? Og hvorfor kan det hjelpe oss å si noe om klimaet i 2100? Tenk over det før du leser videre. Vi kommer tilbake til det i delen om iskjerner og i den siste delen.

Hva er paleoklima?

Paleoklima er klimaet før de direkte målingene. Paleoklimatologi er vitenskapen om klimaet i tidligere perioder av jordas historie (Askheim, 2026). Den lengste direkte måleserien for CO₂ startet på Mauna Loa på Hawaii i mars 1958 (NOAA GML, 2026). De direkte målingene av global temperatur går tilbake til 1850, altså ca. 175 år (IPCC, 2021). Lenger tilbake må vi bruke proxyer (proxy = stedfortreder). Det er spor i naturen som henger sammen med klimaet, for eksempel isotoper i is, kalkskall fra havbunnen, pollen og årringer (Askheim, 2026).

Forskningen følger en fast kjede. Et spor blir bevart i et arkiv. Vi daterer laget. Vi kalibrerer sporet mot prosesser vi kan måle i dag. Så rekonstruerer vi temperaturen og lufta med en usikkerhet, og til slutt tester vi klimamodellene mot resultatet. Hvordan modellene er bygd, står i numeriske modeller. Hvorfor istidene kommer, står i istider.

Hvordan er kvartær delt inn i istider og mellomistider?

Kvartær er den yngste geologiske perioden. Den begynte for 2,58 millioner år siden og deles i to epoker. Pleistocen varte fram til for ca. 11 700 år siden, og holocen er epoken vi lever i nå (Cohen mfl., 2026; Bryhni mfl., 2026). Gjennom kvartær har klimaet vekslet mellom lange, kalde istider (glasialer) og kortere, varme mellomistider (interglasialer). Under hver istid sank havnivået med mer enn 100 m, fordi så mye vann var bundet i isen på land (Bryhni mfl., 2026).

To rytmer: 41 000 og 100 000 år

I første del av kvartær kom istidene omtrent hvert 41 000 år. Det er perioden for svingningene i helningen til jordaksen, som varierer mellom 22,1° og 24,5° (Store norske leksikon [SNL], 2026). For ca. én million år siden skiftet rytmen til sykluser på ca. 100 000 år. Skiftet kalles den midtpleistocene overgangen og skjedde gradvis for ca. 1,2–0,8 millioner år siden (Legrain mfl., 2023; Mukhin mfl., 2019). Hvorfor rytmen endret seg, er ikke avklart. Én hypotese er at isen hadde skrapt bort løsmassene under seg, en annen at CO₂ i lufta gikk ned (Legrain mfl., 2023). Syklusene på 100 000 år har form som en sag: en langsom nedkjøling og en rask avsmelting (Mukhin mfl., 2019).

Avsmeltingen blir forsterket

Endringene i jordbanen endrer den totale innstrålingen med under 0,5 %. De fordeler den likevel om, slik at det til visse årstider kan komme opptil 20 % mer sol på 65° N (Mangerud, 2026b). Det er nok til å starte en avsmelting, men forsterkningene gjør det store utslaget. Når snø og is smelter, blir albedoen lavere, og bakken tar opp mer sollys. CO₂ er også en viktig forsterkning. Under istidene er mye CO₂ lagret i dyphavet, og innholdet i lufta blir lavere. Metan følger det samme mønsteret (Mangerud, 2026b).

Siste istid (ca. 117 000–11 700 år siden)

Siste istid varte fra for ca. 117 000 til ca. 11 700 år siden (Mangerud, 2025b). I Nord-Europa kalles den også weichsel (Mangerud, 2025d). Isen var størst for ca. 25 000–19 000 år siden. Den perioden kalles siste istids maksimum (LGM, Last Glacial Maximum). Da var havnivået 120–130 m lavere enn i dag. Den skandinaviske innlandsisen var antagelig ca. 3000 m tykk over Nord-Sverige, og den laurentiske innlandsisen i Nord-Amerika opptil 3500 m. Den sørlige delen av Nordsjøen var tørt land (Mangerud, 2025b). Dette landet kalles Doggerland. For 20 000 år siden lå havet ca. 120 m lavere, og Doggerbanken var fortsatt land for 8000 år siden (Sælen mfl., 2025).

Den forrige mellomistiden heter eem og varte fra for ca. 130 000 til 117 000 år siden. Skandinavia var trolig isfritt (Mangerud, 2026a). For ca. 125 000 år siden var den globale temperaturen 0,5–1,5 °C over 1850–1900. Havnivået var trolig 5–10 m høyere enn i dag (IPCC, 2021).

Holocen (fra ca. 11 700 år siden)

Starten på holocen er definert i iskjernen NGRIP på Grønland, på 1492,45 m dyp. Alderen er 11 700 år før år 2000, og største feil i årstellingen er 99 år (Walker mfl., 2009). Globalt var den varmeste perioden i holocen for ca. 6500 år siden. Den lå ca. 0,2–1 °C over 1850–1900 (IPCC, 2021). Temperaturen i 2011–2020 var høyere enn i denne perioden (IPCC, 2021).

I Norge var atlantisk tid (8950–5800 år før 1950) fuktig og varm. I den siste delen var det minst 2 °C varmere enn i dag, og alm, lind og svartor spredte seg (Harstveit & Fuglestvedt, 2025; SNL, 2025). Hardangerjøkulen var borte mellom ca. 7500 og 4800 år før nå, bortsett fra et framstøt for ca. 6300–5300 år siden (Dahl & Nesje, 1994). Siden har breen vokst. Den vokste raskest for ca. 2300–1300 år siden og var størst under den lille istid (Åkesson mfl., 2017).

Den lille istid var en kald periode fra ca. 1550 til 1900. Breene i Norge var størst rundt 1740-årene, da også Nigardsbreen hadde sin største utbredelse (Harstveit, 2024; Harstveit & Fuglestvedt, 2025). Nigardsbreen rykket fram ca. 1720–1750, og en gård ble ødelagt tidlig på 1700-tallet (SNL, 2024a). Den varme perioden 1000–1300 og den lille istid var regionale. Iskjerner og årringer tyder på at de ikke var så varme eller kalde globalt (Harstveit & Fuglestvedt, 2025).

Hva forteller iskjernene?

Iskjerner fra Grønland og Antarktis er sylindere av is som er boret ut av innlandsisen. Snø som faller år etter år, legger seg i lag. Forskjellene mellom årstidene gir lag i snøen, omtrent som årringer i trær (Davies, 2020). Lagene blir vanskeligere å se lenger ned i isen. Da daterer forskerne også med kjemi, askelag (tefra), elektrisk ledningsevne og modeller av hvordan isen flyter (Davies, 2020). På Grønland er lagene talt sammenhengende for de siste 60 000 årene (Svensson mfl., 2008).

Isen er en proxy, lufta er en prøve

En iskjerne gir to ulike slags data. Selve isen er frosset nedbør. Isotopene i vannet gir et indirekte mål på temperaturen, så isen er en proxy. Luftboblene er noe annet. De er ekte prøver av lufta slik den var for lenge siden (Davies, 2020). Iskjernene gir data for CO₂, metan og lystgass ca. 800 000 år tilbake (IPCC, 2021; Lüthi mfl., 2008). De stemmer med de direkte målingene fra 1950-tallet, og det viser at metoden er pålitelig. CO₂ fra gammel is på Grønland er mindre pålitelig, fordi smeltelag i isen har for mye CO₂. De eldste CO₂-dataene kommer derfor fra Antarktis (Davies, 2020).

Iskjernen EPICA Dome C i Antarktis gir CO₂ for de siste 800 000 årene, med åtte istidssykluser. CO₂ lå mellom 172 og 300 ppm hele tiden (Lüthi mfl., 2008). I 2025 var det globale snittet 425,6 ppm (NOAA GML, 2026). I 2019 var det mer CO₂ i lufta enn på noe tidspunkt de siste 2 millionene år (IPCC, 2021).

Gassalder: hvorfor er lufta yngre enn isen?

Øverst på innlandsisen er snøen porøs. Når den pakkes sammen, men ennå ikke er blitt is, kalles den firn. I firnen henger porene sammen med lufta over, og lufta kan bevege seg opp og ned. Først i bunnen av firnen, som regel 50–100 m under overflaten, blir lufta stengt inne i bobler (Davies, 2020). Lufta i en boble er derfor yngre enn isen rundt. Denne forskjellen kalles gassalder (Δage). Forskerne beregner den med modeller av hvordan firnen pakkes sammen og fanger lufta (Davies, 2020).

Askelag binder arkivene sammen

Askelag fra vulkanutbrudd kalles tefra. Et askelag er avsatt samtidig over et stort område, så det fungerer som en tidshorisont. Vedde-asken er ca. 12 100 år gammel. Det tilsvarer ca. 10 300 C-14-år (Birks mfl., 1996; Lane mfl., 2012). Asken er funnet i iskjerner fra Grønland, i innsjøer over store deler av Europa og i havbunnen i Nord-Atlanteren og Norskehavet (Mangerud, 2025c). Da vet vi at lagene ble avsatt samtidig.

Hvordan kan oksygenisotoper brukes som termometer og ismåler?

Oksygen har tre stabile isotoper. Den lette isotopen ¹⁶O utgjør 99,756 % av oksygenet, og den tunge isotopen ¹⁸O 0,205 %. Det er ¹⁸O som brukes i paleoklimatologi (Pedersen, 2025). Fordi isotopene har litt ulike fysiske egenskaper, fordamper lette isotoper mer enn tunge. Skyene får derfor litt mer ¹⁶O enn havvannet. Ved kondensasjon er det motsatt: De tunge isotopene regner ut først. Skyen blir mer og mer anriket på lette isotoper, og den siste snøen som faller, er sterkt anriket på ¹⁶O (Mangerud, 2026b). Denne prosessen kalles fraksjonering.

Forholdet mellom ¹⁸O og ¹⁶O oppgis som δ¹⁸O i promille (‰), regnet som avviket fra en standard. For vann og is er standarden VSMOW (Vienna Standard Mean Ocean Water) (Davies, 2020):

δ¹⁸O = ((¹⁸O/¹⁶O i prøven) / (¹⁸O/¹⁶O i standarden) − 1) × 1000 ‰

Is og havbunn viser motsatt vei

• I isen: Jo kaldere det er, desto mer av det tunge vannet har regnet ut på veien. Snøen får lav δ¹⁸O. Lav δ¹⁸O i en iskjerne betyr altså kaldt klima (Davies, 2020; Mangerud, 2026b).
• I havet: Under en istid lagres mer ¹⁶O i isbreene på land, og havvannet blir anriket på ¹⁸O. Foraminiferer bygger skallene sine av havvannet. Høy δ¹⁸O i skall fra havbunnen betyr altså mye is på land (Mangerud, 2026b).

Skriv derfor aldri bare «høy δ¹⁸O betyr varmt». Si alltid hvilket arkiv du mener.

Simulatoren under viser sammenhengen. Velg en temperatur, og se hvordan δ¹⁸O endrer seg i isen og i havbunnen. Tallene i simulatoren er forenklet.

Hva viser sedimentene på havbunnen og i innsjøene?

De lengste iskjernene går ca. 800 000 år tilbake (Lüthi mfl., 2008). For å gå lenger tilbake borer forskerne i sedimentene på havbunnen. Kurvene for oksygenisotoper fra dyphavet går mer enn fem millioner år tilbake (Mangerud, 2024).

Foraminiferer på havbunnen

Foraminiferer er encellede organismer med skall, som regel av kalk. De fleste lever på havbunnen, men noen lever fritt i vannet (Støp-Bowitz, 2026). Isotopene i skallene i lange borekjerner fra havbunnen viser hvor mye is det var på land totalt. Metoden kan ikke vise om isen lå over for eksempel Skandinavia, Nord-Amerika eller Antarktis (Mangerud, 2026b).

Kurvene deles inn i marine isotoptrinn (MIS). Mellomistidene får oddetall og istidene partall. Vår tid er MIS 1, og siste istids maksimum er MIS 2. Den første istiden i kvartær er MIS 104 (Mangerud, 2024). Bare den eldste delen av trinn 5, MIS 5e, er eem (Mangerud, 2024).

Stein fra isfjell

I borekjerner fra Atlanterhavet finnes det lag med mye sand og småstein som har falt ned fra isfjell (Mangerud, 2025b). Slike lag viser at det har vært mange isfjell i havet. Du kan lese mer om dem under Heinrich-hendelser i den siste delen av kapitlet.

Varv i innsjøer

Under avsmeltingen etter siste istid ble det avsatt lagdelt leire i ferskvann og brakkvann. Om sommeren førte elvene med seg grovere korn, og det ble avsatt et lyst lag. Om vinteren var overflaten frosset, og det ble bare avsatt fin leire i et mørkere lag. Ett lyst og ett mørkt lag kalles et varv og er avsatt i løpet av ett år (SNL, 2024c). Varvene kan telles på samme måte som årringer. Metoden ble utviklet av den svenske geologen Gerard De Geer, som slik kunne følge avsmeltingen av innlandsisen i Skandinavia (SNL, 2024c).

Hva forteller pollen, C-14 og årringer?

Hvordan så landskapet i Norge ut da isen trakk seg tilbake? Svaret ligger i myrer, innsjøer og gammelt tømmer.

Pollen

Pollenanalyse betyr å finne og telle pollenkorn i lag fra myrer og innsjøer. Metoden ble presentert av den svenske geologen Lennart von Post i Oslo i 1916 (Manum, 2024). Pollenkornene bevares fordi ytterveggen, eksinen, består av sporopollenin. Det er et av de mest motstandsdyktige stoffene som finnes i naturen (Helgheim, 2024). Når vi vet hvilke planter som vokste, kan vi si noe om klimaet.

Vegetasjonen etter istiden

I periodene fra eldste dryas til og med yngre dryas var det mye isavsmelting. To milde perioder, bølling (14 700–14 100 år før 1950) og allerød (13 900–12 800 år før 1950), ble avbrutt av kalde perioder (Harstveit & Fuglestvedt, 2025). De kalde periodene heter dryas, det samme som slekta til reinrosa, Dryas (Harstveit & Fuglestvedt, 2025; Vik, 2026). Etter istiden fulgte boreal tid (10 200–8950 år før 1950), som var tørr og varm, og atlantisk tid (8950–5800), som var fuktig og varm. Subboreal tid (5800–2650) var tørr, og subatlantisk tid (2650 år før 1950 fram til i dag) er fuktig og kjølig (Harstveit & Fuglestvedt, 2025). I den varme atlantiske tiden spredte alm, lind og svartor seg (SNL, 2025). Edelløvskogen har vært i tilbakegang etter at grana tok over mange av vokseplassene (Sunding & Solheim, 2025). Pollenanalyser viser at grana kom østfra til Norge for ca. 2000 år siden (Aune, 2026).

C-14-datering

Kosmisk stråling danner hele tiden den radioaktive isotopen ¹⁴C i lufta. Planter og dyr tar den opp. Når de dør, avtar ¹⁴C med en halveringstid på 5730 år (Mangerud, 2025a). Ved å måle hvor mye ¹⁴C som er igjen, kan vi beregne alderen. Metoden brukes på funn som er yngre enn ca. 50 000 år (Mangerud, 2025a). Mengden ¹⁴C i lufta har variert, blant annet med styrken på magnetfeltet til jorda. En C-14-alder må derfor kalibreres til kalenderår, for eksempel med IntCal20 fra 2020 (Mangerud, 2025a). Mer om dateringsmetodene står i geologisk tid.

Årringer

Dendrokronologi er datering med årringer. Hver ring er dannet i løpet av ett år. Årringene i en ukjent prøve dateres mot en gjennomsnittskronologi fra mange årringserier som allerede er datert (Storsletten mfl., 2025). I Nord-Norge går en sammenhengende kronologi tilbake til 601 fvt., basert på furu som er bevart i tjern (Storsletten mfl., 2025). Ved hjelp av årringer har forskerne en sammenhengende serie som går 14 000 år tilbake. Den brukes også til å «oversette» C-14-år til kalenderår (Mangerud, 2025a).

Hva viser brå klimaendringer og PETM om framtidens klima?

Arkivene viser at klimaet ikke alltid endrer seg jevnt. Noen ganger har klimaet skiftet brått, i løpet av noen tiår.

Yngre dryas (ca. 12 800–11 700 år siden)

Yngre dryas var den siste kalde perioden etter siste istid. Den begynte for ca. 12 800 år siden (Mangerud, 2025e) og sluttet for ca. 11 700 år siden, da holocen begynte (Cohen mfl., 2026; Walker mfl., 2009). Den var trolig utløst av at smeltevann svekket AMOC kraftig. Hvor smeltevannet kom fra, er omdiskutert. Én hypotese er at den store bresjøen Agassiz-sjøen i Nord-Amerika ble tappet. Ifølge Mangerud (2025e) er det mest aktuelt at vannet gikk via Mackenzie-elva til Polhavet og trolig fløt videre, mye av det som sjøis, fram til Framstredet og ut i Norskehavet. Overgangen var brå. Klimaet skiftet på noen få tiår, og det ble plutselig mye kaldere i Norge (Mangerud, 2025e). Midt på Grønland var det ca. 15 °C kaldere enn i dag, og på slutten av yngre dryas steg temperaturen der 5–10 °C på noen tiår eller mindre (Alley, 2000). I Norge rykket innlandsisen fram igjen. Raet er avsatt da isen stanset tilbaketrekningen i yngre dryas (SNL, 2024b), og det er Norges største morene (Mangerud, 2025e). Mer om AMOC står i AMOC.

Dansgaard-Oeschger, Heinrich og 8,2 ka-hendelsen

Under siste istid skjedde det 25 Dansgaard-Oeschger-hendelser, slik de er funnet i iskjernen NGRIP på Grønland. Hver av dem startet med en rask oppvarming og endte med en langsom avkjøling tilbake til kalde forhold. Oppvarmingen på Grønland var 5–16,5 °C, de fleste 9–13 °C, med en usikkerhet på ca. ±3 °C. Det er vanlig å anta at hendelsene henger sammen med at AMOC ble sterkere og svakere (Kindler mfl., 2014).

Under Heinrich-hendelser brakk det av store mengder isfjell fra den laurentiske innlandsisen i Nord-Amerika. Kornene isfjellene førte med seg, ligger som lag med mye sand og småstein i borekjerner fra Atlanterhavet, i en sone fra munningen av Hudsonbukta til Portugal. Hvorfor det i noen perioder brakk av så mye is, er ukjent, men isfjellene kjølte ned Nord-Atlanteren og landene rundt (Mangerud, 2025b).

Også i holocen har klimaet skiftet brått. For ca. 8200 år siden ble det ca. 3 °C kaldere midt på Grønland i løpet av mindre enn 20 år, og hele hendelsen varte i ca. 150 år (Kobashi mfl., 2007). Den kalles 8,2 ka-hendelsen.

PETM: et naturlig utslipp av karbon

PETM (paleocen-eocen-temperaturmaksimum) skjedde ved overgangen fra paleocen til eocen, for ca. 56 millioner år siden (Cohen mfl., 2026). Da ble flere tusen gigatonn karbon sluppet ut i hav og luft (McInerney & Wing, 2011). Den globale temperaturen steg med ca. 5 °C (Delsett, 2025; Inglis mfl., 2020). En viktig årsak var antagelig vulkanisme (Delsett, 2025). I Vøringbassenget og Mørebassenget i Norskehavet er det funnet tusenvis av hydrotermale rør, der varm væske og gass har strømmet opp. De ble dannet da magma trengte inn i sedimenter rike på karbon, og det frigjorde metan (Svensen mfl., 2004). Utslippet varte i mindre enn 20 000 år, og hele hendelsen varte i ca. 200 000 år. Få arter døde ut, bortsett fra mange foraminiferer på havbunnen (McInerney & Wing, 2011).

Det viktigste eksamenspoenget er farten. Under PETM ble det sluppet ut høyst ca. 1,1 gigatonn karbon per år. Menneskene slapp ut ca. 10 gigatonn karbon i 2014. Dagens utslipp går altså ca. ti ganger så fort, og det har trolig ikke skjedd raskere de siste 66 millioner årene (Zeebe mfl., 2016).

Klimafølsomhet

Likevektsklimafølsomhet (ECS, Equilibrium Climate Sensitivity) er hvor mye den globale temperaturen til slutt stiger når CO₂ i lufta dobles. FNs klimapanel bygger anslaget på flere typer data, blant dem paleoklima. Det beste anslaget er 3 °C. Det er sannsynlig at verdien ligger mellom 2,5 og 4 °C, og svært sannsynlig at den ligger mellom 2 og 5 °C (IPCC, 2021). For PETM gir data fra arkivene en klimafølsomhet på ca. 3,6 °C, med et spenn på 2,3–4,7 °C (Inglis mfl., 2020). Klimamodellene testes på samme måte. Forskerne legger inn kjente pådriv fra fortiden, som jordbanen, vulkanutbrudd og CO₂ fra iskjerner, og ser om modellen gjenskaper klimaet arkivene viser. Slik bidrar forskningen på fortidens klima til prognosene for framtidens klima.

Til eksamen

• Proxy eller direkte måling: Isotopene i isen er en proxy for temperatur. Luftboblene er prøver av fortidens luft, og CO₂ i dem måles direkte.
• δ¹⁸O motsatt vei: Lav δ¹⁸O i is betyr kaldt. Høy δ¹⁸O i foraminiferer på havbunnen betyr mye is på land.
• Gassalder: Lufta stenges inne først i bunnen av firnen, 50–100 m ned. Derfor er lufta yngre enn isen rundt.
• Tidslinje: Kvartær begynte for 2,58 millioner år siden. Siste istid varte fra ca. 117 000 til ca. 11 700 år siden. Yngre dryas var for ca. 12 800–11 700 år siden.
• Fart: PETM viser hva et stort karbonutslipp gjør, men dagens utslipp går ca. ti ganger så fort.

Vanlige misforståelser

«Iskjernene viser bare temperatur.» Iskjernene gir også prøver av lufta. CO₂, metan og lystgass måles i luftboblene (Davies, 2020).

«Høy δ¹⁸O betyr alltid varmt.» I isen betyr lav δ¹⁸O kaldt. I skall fra havbunnen betyr høy δ¹⁸O mye is på land, altså istid (Mangerud, 2026b).

«Lufta i boblene er like gammel som isen.» Lufta stenges inne først 50–100 m ned i firnen, så den er yngre enn isen rundt (Davies, 2020).

«Siste istid sluttet for 10 000 år siden.» Eldre kilder oppgir ofte ca. 10 000 år. C-14-år er ikke det samme som kalenderår (Mangerud, 2025a). I kalenderår sluttet istiden for ca. 11 700 år siden (Mangerud, 2025b; Cohen mfl., 2026).

«Klimaet har endret seg før, så dagens endring er naturlig.» Arkivene viser hvordan klimaet reagerer på pådriv. I 2019 var det mer CO₂ i lufta enn på minst 2 millioner år (IPCC, 2021), og dagens utslipp går ca. ti ganger så fort som under PETM (Zeebe mfl., 2016).

Viktige begreper

Proxy: Et spor i et naturlig arkiv, for eksempel isotoper, kalkskall, pollen eller årringer, som henger sammen med fortidens klima.

Iskjerne: En borekjerne fra en innlandsis, med årlige lag og luftbobler som er prøver av fortidens luft.

Gassalder (Δage): Forskjellen i alder mellom isen og lufta i boblene. Den oppstår fordi lufta stenges inne først i bunnen av firnen, som regel 50–100 m ned.

δ¹⁸O: Avviket i forholdet mellom ¹⁸O og ¹⁶O, i promille. Lav i is betyr kaldt. Høy i kalkskall fra havbunnen betyr mye is på land.

Fraksjonering: At lette og tunge isotoper skilles ved fordamping og kondensasjon. De tunge isotopene regner ut først på veien mot polene.

Foraminiferer: Encellede organismer, de fleste på havbunnen, med skall som regel av kalk. Skallene viser hvor mye is det var på land.

Varv: Et årlig lagpar i innsjøer foran breer, med et lyst og grovt sommerlag og et mørkt og fint vinterlag.

Sporopollenin: Stoffet i ytterveggen til pollenkornene. Det er svært motstandsdyktig, så pollen kan bevares i myrer og innsjøer.

Yngre dryas: En brå kald periode for ca. 12 800–11 700 år siden. Den var trolig utløst av at smeltevann svekket AMOC kraftig. Hvor smeltevannet kom fra, er omdiskutert. Raet ble avsatt da.

PETM: Paleocen-eocen-temperaturmaksimum for ca. 56 millioner år siden. Den globale temperaturen steg ca. 5 °C etter et stort utslipp av karbon.

Klimafølsomhet (ECS): Hvor mye den globale temperaturen til slutt stiger når CO₂ i lufta dobles. Det beste anslaget til FNs klimapanel er 3 °C.

Sammendrag

Test deg selv