Vulkaner

Interaktive modeller, quizer og 3D-diagrammer ligger i kapittelet /geofag-1/vulkaner. Her kan du redigere hele fagteksten.

Kompetansemål i Geofag 1 (LK20)

Kjerneelementer som dekkes i dette kapittelet:

• Jordens indre prosesser: Magmadannelse, silikatkjemi, viskositet og gassoppløsning (Henrys lov).

• Landformer og geomorfologi: Skjoldvulkaner, stratovulkaner, sinderkjegler og kalderakollaps.

• Geofarer og samfunnssikkerhet: Pyroklastiske strømmer (PDC), laharer, vulkansk aske i luftfart, vulkansk vinter og tidlig varsling.

Jordens indre termiske motor og dynamiske overflate

Vår planet er en termisk varmemaskin. Dypt inne i mantelen og kjernen opprettholdes temperaturer på flere tusen grader celsius gjennom to fundamentale kilder: primordial varme (restvarme fra jordens akkresjon og differensiering for 4,54 milliarder år siden) og radiogen varme fra radioaktiv spalting av ustabile isotoper (særlig uran-238, uran-235, thorium-232 og kalium-40). Denne enorme varmen kan ikke overføres til verdensrommet gjennom ren varmeledning alene; i stedet drives langsomme konveksjonsstrømmer i astenosfæren og den dype mantelen.

På overflaten flyter litosfæreplatene oppå denne seige mantelen. Der platene glir fra hverandre, kolliderer eller skjærer forbi hverandre, konsentreres smelting og magmatisme. Vulkanisme er selve ventilasjonssystemet: oppstigning og utbrudd av smeltet stein (magma), faste krystaller og oppløste flyktige gasser fra mantelen eller skorpen til jordoverflaten.

For å forstå hvorfor enkelte vulkaner spyr ut fredelige lavabekker mens andre eksploderer med global slagkraft, må vi dykke ned i magmaens underliggende fysikk og kjemiske oppbygning.

Magmakjemi, silikatinnhold (SiO₂) og viskositet: Nøkkelen til eksplosivitet

Hva avgjør om et vulkanutbrudd blir en rolig strøm av flytende stein (effusivt) eller en altødeleggende eksplosjon som mørklegger himmelen i månedsvis? Svaret ligger i to sammenkoblede faktorer: magmaens viskositet og dens innhold av oppløste gasser.

Silikatpolymerisering og væskens indre friksjon

Viskositet er et mål på en væskes motstand mot å flyte. I en silikatsmelte er det grunnleggende byggeelementet silikat-tetraederet [SiO₄]⁴⁻, der et sentralt silisiumatom er kovalent bundet til fire oksygenatomer. Når silisiuminnholdet i magmaen øker, begynner tetraedrene å dele oksygenatomer i hjørnene og danner lange, forgrenede polymerkjeder og tredimensjonale nettverk. Dette øker væskens indre friksjon kolossalt:

Magmatype	SiO₂-innhold	Temperatur	Viskositet (Pa·s)	Utbruddsstil	Typisk miljø
Basaltisk (mafisk)	45–52 %	1050–1200 °C	10¹–10² (tyntflytende)	Effusiv (lavastrømmer, fontener)	Midthavsrygg, Island, Hawaiiske hotspoter
Andesittisk (intermediær)	52–63 %	850–1050 °C	10³–10⁵ (moderat seig)	Eksplosiv til sammensatt	Subduksjonssoner (vulkanbuer)
Ryolittisk / Dasittisk (felsisk)	>63 % (opptil 75 %)	700–850 °C	10⁷–10¹¹ (ekstremt seig)	Svært eksplosiv (pliniansk, kaldera)	Kontinental skorpesmelting, supervulkaner

Henrys lov og gassutskilling (eksolusjon)

Dypt nede i jordskorpen står magmakammeret under et enormt lithostatisk overlagstrykk. Ifølge Henrys lov er løseligheten av en gass i en væske direkte proporsjonal med partielt trykk. I dypet kan magmaen derfor holde mange vektprosent flyktige stoffer (særlig H₂O-damp, CO₂, SO₂, H₂S og HCl) fullstendig oppløst i smelten.

Når magmaen stiger oppover i tilførselskanalen, synker omgivelsestrykket. Løselighetsgrensen overskrides, og gassene begynner å felle seg ut som bittesmå gassbobler (en prosess kalt vesikulasjon eller eksolusjon; Sparks, 1978).

Her inntreffer det avgjørende kjemiske veiskillet:

I basaltisk magma (lav viskositet)

De oppløste gassboblene stiger raskt til toppen og unnslipper lett gjennom den tyntflytende smelten. Gassen forlater vulkanen kontinuerlig i form av damp og rolige gassoppstøt. Utbruddet blir effusivt: rødglødende lavastrømmer flyter rolig nedover fjellsiden, eller danner spektakulære, men ufarlige lavafontener.

I ryolittisk magma (høy viskositet)

Den ekstreme viskositeten og de stive silikatnettverkene hindrer boblene i å migrere. Boblene fanges i smelten mens trykket inni dem øker voldsomt under dekompresjon. Smelten omdannes til et skum med ekstremt innestengt gasspotensial. Når gassvolumet overstiger om lag 75 %, sprenges smelten i stykker ved fragmenteringsnivået — resultatet er en katastrofal eksplosjon.

Viskositet: Et mål på hvor seig eller tyntflytende en væske er. Basaltisk lava er tyntflytende som varm sirup; ryolittisk lava er så seig at den knapt kan bevege seg uten å sprekke opp.

Eksolusjon: Utskilling av oppløst gass som bobler (vesikler) fra en væske når trykket faller, tilsvarende det som skjer når du åpner en ristet brusflaske.

Vulkantyper og geomorfologi: Hvordan magmakjemien bygger landformer

Magmaens egenskaper bestemmer ikke bare utbruddenes voldsomhet, men setter et uutslettelig preg på selve vulkanbygningens form og geometri. Vi skiller mellom tre hovedkategorier av vulkaner, i tillegg til de enorme innsynkningsstrukturene kalt kalderaer.

3D-geometri og dimensjoner: De fire vulkantypene — Vulkanbygningens form gjenspeiler direkte magmaens kjemiske viskositet og gassinnhold. Skjoldvulkaner (slak helling 2–10°, basalt) dekker enorme arealer. Stratovulkaner (bratt helling 25–35°, andesitt/dasitt) er høyreiste og lagdelte. Sinderkjegler (scoria cones) er små kjegler av slagg og pimpstein. Kalderaer er gigantiske innsynkningskratere etter magmakammertak som kollapser.

1. Skjoldvulkaner

Form: Enorme, flate og hvelvede fjellmasser som minner om et liggende krigerskjold. Skråningsvinkelen er meget slak, typisk bare 2° til 10°.

Mekanisme: Mates av basaltisk lava med lav viskositet som strømmer titalls kilometer før den størkner. Bygges opp lag for lag av tusenvis av tynne lavadekker.

Eksempler: Mauna Loa og Kilauea på Hawaii. Mauna Loa rager over 9000 meter fra havbunnen og er jordens mest voluminøse aktive fjell!

2. Stratovulkaner (sammensatte)

Form: Klassiske, symmetriske og bratte kjegler med skråningsvinkel på 25° til 35°.

Mekanisme: Bygges opp av vekslende lag (strata) av herdet seig lava, vulkansk aske, pimpstein og tefra fra eksplosive utbrudd. Den seige andesittiske magmaen flyter sjelden langt, men danner propper og kupler nær toppen.

Eksempler: Mount Fuji i Japan, Vesuv i Italia, Mount St. Helens i USA, Pinatubo på Filippinene, og Norges Beerenberg på Jan Mayen.

3. Sinderkjegler (scoria cones)

Form: Mindre, bratte kjegleformede hauger (sjelden over 300–400 meter høye) med en markert kraterfordypning i toppen.

Mekanisme: Dannet ved korte, gassdrevne utbrudd der basaltiske lavafontener slynger glødende slagg og sinder opp i luften. Fragmentene størkner i flukten og danner en rasvinkel-stabil haug rundt krateråpningen.

Eksempel: Parícutin i Mexico, som vokste opp midt på en kornåker i 1943.

Kalderaer og supervulkaner: Takkollaps i gigantskala

Mange forveksler et vulkankrater med en kaldera. Et krater er en utblåsningsåpning dannet ved erosjon og eksplosiv utslynging fra tilførselsrøret. En kaldera, derimot, er en kolossal innsynkningsgryte som oppstår når et gigantisk magmakammer tømmes så raskt under et katastrofalt utbrudd at taket i jordskorpen mister all mekanisk understøttelse og raser loddrett ned.

Kalderaer spenner fra få kilometer i diameter (som Crater Lake i Oregon etter Mazamas utbrudd for 7700 år siden, eller Santorini i Hellas ca. 1600 f.Kr.) til titalls kilometer brede strukturer (som Toba på Sumatra og Yellowstone i USA). Slike gigantiske utbrudd klassifiseres ofte som supervulkaner (VEI 8) og har potensial til å endre jordens biosfære og klima fundamentalt.

Kaldera: En stor, sirkulær innsynkningsfordypning i jordskorpen (ofte 5–50 km bred) som oppstår når taket over et delvis tømt magmakammer kollapser.

Anatomi av et pliniansk utbrudd: Fra fragmentering til paraplysky

Begrepet pliniansk utbrudd er oppkalt etter den romerske forfatteren Plinius den yngre, som i to berømte brev til historikeren Tacitus beskrev Vesuvs ødeleggelse av Pompeii og Herculaneum i år 79 e.Kr. Plinius sammenlignet askesøylen med en pinje (italiensk furu): en loddrett, tynn stamme som forgrener seg høyt oppe på himmelen.

De fire fasene i en pliniansk utbruddssøyle

1. Fragmenteringsnivået (z_f): Dypt i tilførselsrøret (ofte 1–4 km under overflaten) overskrider gassblærenes ekspansjonstrykk smeltenes elastiske strekkfasthet. Den sammenhengende væsken rives i stykker og forvandles i en brøkdel av et sekund til en turbulent gass-partikkel-suspensjon bestående av gass, pimpstein og glassaktig mikroaske (Sparks, 1978).

2. Gass-skyvesonen (gas-thrust region): I de laveste hundre meterne over krateret drives blandingen utelukkende av det enorme overtrykket i tilførselsrøret. Aske og blokker slynges ut i overlydshastighet (opptil 200–600 m/s).

3. Konvektiv oppdriftssone (convective thrust): Når utbruddsstrålen suger inn kald omgivelsesluft, varmes luften brått opp til flere hundre grader. Luften ekspanderer, tettheten til blandingen blir lavere enn den omkringliggende atmosfæren, og søylen stiger oppover som en gigantisk termisk varmluftsballong. Konveksjonen kan løfte asken opp i en høyde på 20 til 45 kilometer — tvers gjennom troposfæren og dypt inn i stratosfæren!

4. Paraplyskyen (umbrella cloud): Når søylen når en høyde der dens tetthet tilsvarer atmosfærens egen tetthet (nøytralt oppdriftsnivå), stanser den vertikale stigningen. Askeskyen brer seg ut horisontalt i form av en gigantisk paraply og transporteres over kontinentale avstander av stratosfæriske vinder.

Pliniansk utbruddsdynamikk: Den eksplosive gass- og askemotoren — Når seig, gassmettet magma stiger mot overflaten, når den fragmenteringsnivået (zf) der overtrykket i vesiklene river smelten i stykker. Blandingen skytes ut som en overlydsstråle, suger inn luft og stiger konvektivt som en 15–35 km høy søyle som brer seg ut som en paraplysky i stratosfæren. Dersom tettheten blir for høy, kollapser søylen og sender dødelige pyroklastiske tetthetsstrømmer (PDC) nedover sidene, mens smeltevann utløser laharer.

Kasusstudie: Eyjafjallajökull 2010 og europeisk flystans (freatomagmatisme)

Våren 2010 ble et relativt moderat vulkanutbrudd (VEI 4) på Island til den mest kostbare naturkatastrofen for sivil luftfart i historien. Over 100 000 flyvninger ble kansellert, og 10 millioner reisende ble strandet over hele kloden (Gíslason et al., 2011). Hvorfor fikk et mellomstort utbrudd så enorme konsekvenser?

Eyjafjallajökull 2010: Freatomagmatisme og kontinental flystans — Da intermediær trakyandesittisk magma (SiO₂ ~58 %) brøt gjennom den 200 meter tykke isbreen på Eyjafjallajökull, eksploderte blandingen i kontakt med smeltevann (freatomagmatisme, Gíslason et al., 2011). Termisk sjokk knuste smelten til ekstremt finkornet, glassaktig aske (< 10 µm). En stabil høytrykksrygg førte askeskyen rett mot Sør-Norge og Nord-Europa, der partiklene truet med å smelte og stanse flyenes jetmotorer.

Tre geofysiske faktorer sammenfalt:

• 1. Freatomagmatisme (vann-magma-interaksjon): Magmaen trengte opp gjennom en 200 meter tykk kaldeisbre. Det overopphetede smeltevannet fungerte som en termisk sjokk-katalysator: Smelten ble bråkjølt og sprengt i ufattelig mange ørsmå, skarpe glasspartikler (< 10 mikrometer).

• 2. Høy svevetid og jetmotor-fare: Partiklene var så lette at de ikke falt ut lokalt, men svevde over kontinentale avstander. Silikatglass har et smeltepunkt på ~1100 °C, mens forbrenningskamrene i moderne jetmotorer opererer ved over 1400–1700 °C! Når jetmotorer suger inn vulkansk aske, smelter glasset momentant i brennkammeret og størkner igjen som en glassglasur på turbinbladene, noe som kveler luftstrømmen og fører til full motorstans.

• 3. Meteorologiske jetstrømmer: Et vedvarende blokkerende høytrykk over Nord-Atlanteren styrte luftstrømmene i en uavbrutt korridor fra Island, over Nordsjøen, inn over Norge og tvers over det sentraleuropeiske luftrommet.

Kontrast: Fagradalsfjall og Reykjanes — Effusiv sprekkevulkanisme

Som en dramatisk kontrast til Eyjafjallajökulls eksplosive askesky står de nyere utbruddene på Reykjanessk полуøya (Fagradalsfjall 2021–2023 og Sundhnúkur 2023–2024). Her stiger primitiv basaltisk mantelmagma (SiO₂ ~48 %) opp langs kilometerlange strekkforkastninger (sprekker) uten kontakt med isbreer.

Fagradalsfjall (VEI 0–1)

Tyntflytende basaltisk magma avgasser rolig i fontener og lavastrømmer. Null aske i stratosfæren, ingen fare for sivil luftfart, men lokal trussel mot infrastruktur og bebyggelse (som Grindavík).

Hovedforskjellen

Magmakjemien og miljøet: Eyjafjallajökull hadde seig andesitt under en isbre (freatomagmatisme = eksplosjon), mens Fagradalsfjall har lavviskøs basalt på tørt land (effusiv lavaflod = lav eksplosivitet).

VEI: Vulkansk eksplosivitetsindeks (0 til 8)

For å kvantifisere styrken på vulkanutbrudd innførte Chris Newhall og Steve Self i 1982 den logaritmiske Volcanic Explosivity Index (VEI). Hvert trinn over VEI 1 representerer en tidobling i volumet av utkastet tefra (Newhall & Self, 1982):

VEI	Tefravolum	Søylehøyde	Klassifisering	Frekvens globalt	Kjente eksempler
0	< 10 000 m³	< 100 m	Hawaiisk (effusiv)	Konstant	Kilauea, Fagradalsfjall (Island)
1	> 10 000 m³	0,1–1 km	Hawaiisk / Strombolsk	Daglig	Stromboli (Italia)
2	> 1 mill. m³	1–5 km	Strombolsk / Vulkansk	Ukentlig	Galeras (Colombia)
3	> 10 mill. m³	3–15 km	Vulkansk / Sub-pliniansk	Månedlig	Nevado del Ruiz (1985)
4	> 0,1 km³	10–25 km	Sub-pliniansk / Pliniansk	~1 per år	Eyjafjallajökull (2010)
5	> 1 km³	20–35 km	Pliniansk	~1 per 12 år	Mount St. Helens (1980), Vesuv (79)
6	> 10 km³	> 30 km	Ultra-pliniansk / Kaldera	~1 per 100 år	Pinatubo (1991), Krakatau (1883)
7	> 100 km³	> 35 km	Super-kolossal / Kaldera	~1 per 1000 år	Tambora (1815), Santorini (~1600 f.Kr.)
8	> 1000 km³	> 45 km	Mega-kolossal (Supervulkan)	~1 per 50 000 år	Toba (74 000 år siden), Yellowstone

Vulkanovervåking og tidlig varsling (Early Warning Systems)

I motsetning til jordskjelv – som opptrer plutselig uten sikre forvarsler – gir vulkaner nesten alltid tydelige fysiske og kjemiske signaler uker eller måneder før et utbrudd (Sigurdsson et al., 2015). Moderne vulkanobservatorier overvåker fire uavhengige parametere:

1. Seismisk tremor og jordskjelvsvermer

Når magma bryter seg oppover gjennom skorpen, sprekker fjellet opp i tusenvis av små skjelv (vulkano-tektoniske skjelv). Når magma og gasser strømmer turbulent gjennom sprekker, oppstår en kontinuerlig, lavfrekvent resonanslyd kalt harmonisk tremor (1–5 Hz). Tremor er det sikreste akustiske tegnet på magma i bevegelse.

2. GNSS, InSAR og bakkedeformasjon

Når magmakammeret fylles, utvider det seg som en ballong (Mogi-modell). Fjellflankene buler utover og hever seg med millimeter til titalls centimeter. Dette måles i sanntid med høypresisjons-GNSS på bakken, elektroniske tiltmetere og satellitt-radarinterferometri (InSAR).

3. Gassfluks (SO₂ og CO₂ spektrometri)

Oppstigende magma avgasser flyktige stoffer ved trykkfall. Optiske spektrometere (DOAS) og mobile Multi-GAS-instrumenter måler tonnasjen av svoveldioksid (SO₂) og karbondioksid (CO₂). En brå økning i SO₂-fluks betyr at magmaen har nådd overflatenære dyp (< 2–3 km).

4. Termografi og satellittovervåking

Infrarøde satellittkameraer (MODIS, Sentinel) og bakkebaserte varmekameraer oppdager termiske anomalier (oppvarming av kraterbunner, sprekker og fumaroler) før synlig magma når dagslys.

Dataene integreres i det internasjonale Aviation Colour Code-systemet (Grønn, Gul, Oransje, Rød) som administreres av ICAO, og utløser formelle VONA-varsler (Volcano Observatory Notice for Aviation) som lar flyselskap omdirigere flygninger før askeskyen treffer luftkorridorene.

Vulkanske farer og global klimapåvirkning

I populærkulturen framstilles glødende lavastrømmer ofte som den fremste trusselen mot mennesker. I virkeligheten forårsaker lavastrømmer under 2 % av alle historiske vulkandødsfall, ettersom lava beveger seg langsomt nok (typisk få km/t) til at sivilbefolkningen kan evakueres til fots. De virkelige katastrofene skyldes helt andre mekanismer.

1. Pyroklastiske tetthetsstrømmer (PDC) — Naturens dødeligste storm

Dersom utbruddsraten øker så kraftig at askesøylen blir for tung og kald til å opprettholde konvektiv oppdrift, kollapser deler av søylen loddrett ned mot vulkanflanken. Dette genererer en pyroklastisk tetthetsstrøm (PDC, ofte kalt glødende askeskyer eller nuée ardente).

En PDC er en fluidisert, turbulent lavine av overopphetet gass, pimpstein og pulverisert stein som suser nedover fjellsiden i hastigheter mellom 200 og 700 km/t med temperaturer på 300 til 800 °C. Ingen bil eller person kan rømme fra en slik strøm. Ved utbruddet på Mont Pelée på Martinique i 1902 utslettet en PDC byen Saint-Pierre på under to minutter; samtlige av byens 29 000 innbyggere (bortsett fra to overlevende) omkom av termisk sjokk og kvelning. Det var også en PDC som forseglet Pompeii i år 79 e.Kr.

2. Laharer — Vulkanske slamstrømmer med betongkraft

En lahar er en hurtigflytende blanding av vulkansk aske, stein og vann som følger elvedaler bort fra vulkanen. De utløses når glohet tefra brått smelter snø og isbreer på toppen av høye vulkaner, eller når tropisk styrtregn vasker løs ferske askelag.

Med en densitet på opptil 2,0 g/cm³ har en lahar konsistens og destruktiv kraft som flytende våt betong. Den river med seg broer, skog og betongbygninger. Tragedien i Armero i Colombia (1985) er det grelleste eksempelet: Et beskjedent utbrudd på den snødekte vulkanen Nevado del Ruiz smeltet bare 10 % av isbreen på toppen, men dannet fire enorme laharer som raste 50 km nedover dalen og begravde byen Armero. Over 23 000 mennesker mistet livet på under to timer.

3. Vulkansk vinter: SO₂-aerosoler og global nedkjøling

Eksplosive vulkaner har evnen til å endre jordens globale energibalanse (Robock, 2000). Mens grovkornet aske faller ut av atmosfæren på dager og uker, forblir svoveldioksid (SO₂) i stratosfæren. Der reagerer SO₂ med vanndamp og danner mikroskopiske aerosoldråper av svovelsyre (H₂SO₄). Disse aerosolene sprer og reflekterer innkommende solstråling tilbake til verdensrommet, noe som fører til en markant reduksjon i solinnstrålingen ved jordoverflaten.

Da vulkanen Tambora i Indonesia eksploderte i april 1815 (det største utbruddet i dokumentert historie, VEI 7; Oppenheimer, 2003), ble 100 millioner tonn svovelaerosoler pumpet inn i stratosfæren. Året etter, 1816, ble kjent over hele den nordlige halvkule som «året uten sommer». Frost og snøvær i juli og august ødela kornavlingene i Europa og Nord-Amerika, og utløste den siste store hungersnøden i vestverdenen. Da Pinatubo på Filippinene hadde utbrudd i 1991, falt den globale gjennomsnittstemperaturen med om lag 0,5 °C i to sammenhengende år.

Pyroklastisk strøm (PDC): En rasende sky av glohet gass (300–800 °C), aske og steinblokker som raser nedover vulkansidene i opptil 700 km/t. Umulig å rømme fra.

Lahar: Vulkansk slamstrøm som oppstår når aske blandes med smeltevann fra breer eller kraftig regn. Har tyngde som våt betong og begraver dalbunner.

Vulkansk vinter: Global nedkjøling forårsaket av mikroskopiske svovelsyreaerosoler i stratosfæren som reflekterer solstråling etter store, eksplosive utbrudd.

Norsk vulkanisme: Jan Mayen og Beerenberg

Det norske fastlandet har ingen aktive vulkaner i dag. Den berømte magmatismen i Oslofeltet — med rombeporfyr, larvikitt og basaltiske lavadekker — er en utdødd paleorift fra permtiden for nær 300 millioner år siden.

Kongeriket Norge har imidlertid én aktiv vulkan over havoverflaten: Beerenberg på Jan Mayen (2277 moh.). Jan Mayen ligger på en mikrokontinentalflik like ved Den midtatlantiske spredningsryggen og Jan Mayen-bruddsonen i Norskehavet. Beerenberg er en massiv, isbredekket stratovulkan som sist hadde store utbrudd i september 1970 og januar 1985, der basaltisk lava strømmet ut i havet og utvidet øyas landareal.

Beerenberg — fakta

• Høyde: 2 277 moh. — Nordeuropas høyeste aktive vulkan

• Type: Stratovulkan (basaltisk-hawaiisk til strombolsk utbruddsstil)

• Siste utbrudd: September 1970 og januar 1985

• Dekket av flere aktive isbreer (Weyprechtbreen, Kronprins Olavs bre)

• Ligger på Jan Mayen-bruddsonen ved Den midtatlantiske ryggen

Tektonisk sammenheng

Jan Mayen befinner seg på en isolert mikroplate fanget mellom Den midtatlantiske ryggen (Kolbeinsey-ryggen i sør og Mohnsryggen i nord) og Jan Mayen-transformbruddsonen. Den tektoniske settingen gir en unik kombinasjon av havbunnsspredning og en lokal manteldiapir (hotspot) som ennå debatteres blant geofysikere (Norsk Polarinstitutt, u.å.).

Viktige faglige begreper

viskositet: en væskes indre friksjon og motstand mot å flyte; øker dramatisk med silikatinnhold (SiO₂) og synker med temperatur

stratovulkan: bratt, lagdelt vulkankjegle bygd opp av vekslende lag av viskøs andesittisk lava og tefra fra eksplosive utbrudd

skjoldvulkan: stor, slak vulkanbygning dannet av tyntflytende basaltisk lava som flyter over store avstander før den størkner

kaldera: kolossal sirkulær innsynkningsstruktur i jordskorpen dannet ved at taket over et delvis tømt magmakammer raser sammen

pyroklastisk strøm (PDC): overopphetet lavine av gass, aske og stein (300–800 °C) som raser nedover vulkansider med hastigheter opptil 700 km/t

lahar: vulkansk slamstrøm dannet når fersk tefra blandes med smeltevann fra isbreer eller kraftig nedbør; flyter som våt betong

freatomagmatisme: eksplosivt utbrudd forårsaket av direkte kontakt mellom stigende magma og vann eller is (f.eks. Eyjafjallajökull)

VEI: Volcanic Explosivity Index (0–8); logaritmisk skala for utbruddsstyrke basert på utkastet tefravolum og søylehøyde

harmonisk tremor: kontinuerlig lavfrekvent seismisk resonans (1–5 Hz) skapt av turbulent strømning av magma og gass i sprekker

eksolusjon: utskilling av oppløst gass fra magma som bittesmå bobler (vesikler) når trykket synker under oppstigning

Test deg selv